“GRANDMA FADED” series was my Masters exam from 2005 at The Art College of Bergen, Norway.

Mormor Faded 7 2005

Bildet av Mormor

Et passfoto av en kvinne er utgangspunktet for billedmaterialet. Kvinnen er ikke noe spesielt estetisk eller vakkert på noen måte, hun er heller ingen kjent personlighet. Hun har gjort seg litt ekstra flid og ser ut som hun kommer direkte fra frisøren. Idet fotografiet blir tatt, blir hun bedt om å smile. Tennene viser hun og smiler med hele ansiktet. Det er et hyggelig bilde. Men man vet ikke hvor stor vekt hun selv har lagt til, for hvilken måte bildet lar henne fremstå på.

Selv om hun smiler, kan man se at det utspiller seg en til dels kunstig situasjon. Hun er satt foran et kamera og må antageligvis ta et nytt passfoto, ettersom det gamle passet har gått ut. Hun er sentrert i bildet og får all fokus. Hun er tilstedet i bildet. Hun er bildet.

Men hva skjer så idet vi fjerner sakte men sikkert hennes klare og markante trekk? Hvor den tydelige mørkere kanten av ansiktet og håret møter den lysere bakgrunnen. Overgangene viskes mer og mer ut, til man mister øyekontakt med kvinnen. Hun går sakte over fra å være kvinne eller person, til å bli kun en ugjenkjennelig form, uten klare trekk og skiller mot bakgrunnen. Hvor man i utgangspunktet møter hele personen og kan definere og forstå hennes uttrykk, skyves man over i en skyggedal, hvor alt blir ukjent og vanskeligere å forstå. Hun mister sin personlighet, sin essens.

Roland Barthes tar opp en lignende problematikk i boken; ”Det lyse rommet”. Her snakker han hele tiden om å prøve å gjenfinne henne. Gjenfinne selve essensen i sin egen mor. Jeg forstår denne problematikken idet jeg selv står ovenfor et passfoto av min egen mormor. Nå fjorten år etter hennes død er ikke bildet det samme som da hun tok det. Nettopp fordi hun selv som person ikke lengre eksisterer. Ingen kan betvile at hun eksisterte og så nettopp slik ut, men selv hadde hun kanskje kunnet gitt helt andre innspill, og minnet bildet på en helt annen måte.

Når en person opphører å eksistere, legger man igjen ulike spor i form av bilder, objekter eller lignende. Man legger mye følelser og minner i disse fotografiene, spesielt like etter personens bortgang. Da er også fotografiene mer aktuelle enn noensinne, fordi de gir oss akkurat det vi selv legger i dem, og de representerer personen på den måten vi vil huske henne. Men tiden forandrer også selve bildet, fordi man kjente personen godt. Fjorten år senere kan det umulig gi samme inntrykk som like etter personens død. Da opplever man fotografiene som de er nærmest levende, også på grunn av at savnet og vakumet etter hennes død gir fotografiene en form for trøst, eller støtte.

Ettersom minnene av selve personen ikke er lagret så friskt i minnet lengre, ser man også at personen på bildet representerer kun et bilde av en person, som ligger langt fra personen selv. Bildet er heller ikke så følelsesladet som det en gang har vært. Personlig legger jeg helt andre ting i fotografiet i dag, enn det jeg hadde gjort tidligere. Selv om man ser den personlige, historiske verdien for meg selv som barnebarn, representerer ikke dette bildet hvordan jeg ser på, eller husker min mormor i dag. Kanskje kan man si at hun aldri var akkurat slik, som på nettopp dette bildet. Igjen sitter vi med fotografiet som nærmest et bevismateriale om at hun også var nettopp den personen fotoet viser oss.

Man har et ordtak om at fotografiet alltid lyver. Det kan man jo også si i dette tilfellet, men jeg ser heller til at det er personen som ser fotografiet som lyver ovenfor seg selv. Om ikke selve fotografiet forandrer seg, så forandrer og utvikler mennesket seg videre, bort fra fotografiet. Det statiske bildet vil alltid stå som i sterk kontrast i forhold til en ildfull sjel. Dette fragmentet gir oss gjerne en smakebit på hvem hun var, men kan aldri gi oss den hele og fulle sannheten om hva hun stod for og hvordan hun virket som menneske. Det vil alltid bare være ”nesten henne”.

I historisk og kunstnerisk sammenheng har mange kunstnere har vært opptatt av abstraherte bilder, som eksempelvis Wasilly Kandinski og Francis Picabia. De var foregangsmenn innen det abstrakte maleriet som oppstod rundt 1910.

Kandinski mente at det var nødvendig å vise det indre og ikke det ytre liv i kunsten, og uttrykke bildets eget språk etter dets egne lover. Man skulle dyrke fargenes uttrykksmuligheter og som en indre nødvendighet er det mystisk skapende prinsipp som drev kunstneren til fritt å velge de former og farger som tjente hans ulike formål.

Francis Bacon inspirerer ved at han er ekspresjonistisk og abstraherende samtidig som han også tar utgangspunkt i det figurative. Hans ulike triptyk med tre ulike stadier av seg selv eller andre personer leder oss inn i et udefinerbart rom, og man ser på dem som mystiske, uhåndgripelige.

Personene virker splittede og har en tendens til å gi oss en uro. Det er denne mystifiseringen av portrettet og bevegelsen i penselstrøkene som gir en enorm spenning og kontrast mellom tilskuer og selve kunstverket.

En betydningsfull kunstner innen fotorealistisk eller som han selv kaller det, superrealistisk maleri, er Chuck Close. Han har jobbet med portretter i enorme størrelser av både farge og svarthvit karakter.

Med pensel og airbrush tar han utgangspunkt i fotografiske portretter eller selvportretter, som han i senere tid har abstrahert mer og mer. Man kan si at overgangen går mer mot impresjonismen eller pontilismen idet bildet blir oppløst. Oppløsningen gir maleriene en spenning, slik at man som tilskuer oppfatter bilde på ulikt sett, ettersom hvor nært man står arbeidet. Han separerer også fargene i enkelte av sine skisser, slik at man på den måte blir introdusert for personene gradvis eller lagvis. Chuck Close jobber også i lengre serier, eller variasjoner over samme portrett.

I Norsk sammenheng har vi samtidskunstnere som Vibeke Tandberg, Andrea Lange og Ole John Aandal. Utover 1990 tallet fikk man en hel rekke norske kunstutdannede fotografer som eksperimenterte med fargefotografiet kombinert med datamanipulasjon.

De nye programmene gav uante muligheter til å legge nærmest hva de ville i fotografiene. Men først og fremst ble det tidkrevende retusjeringsarbeidet satt i et helt annet lys, hvor digitale bilder ble forandret raskere og med enda større overbevisning. Før vi visste ordet av det hadde Ole John Aandal plassert seg selv i limousinen med Michael Jackson, eller prøver å advare Arne Treholt gående observert med en russisk spion. Vibeke Tandberg gjorde sin egen versjon av å presentere seg selv i sin egen tosomhet. Serien ”Tvilling” gir oss en utrolig følelse av et nærvær mellom to personer, to ”tvillinger” som faktisk rett og slett ikke eksisterer.